--------------------------------------------------------------------------------
På jakt med Parson Russell terrier.
--------------------------------------------------------------------------------

 ADVARSEL: Denne siden inneholder bilder av dødt vilt.
WARNING: This page contains pictures of dead animals.

--------------------------------------------------------------------------------

The Russell Yards Honey Pie

Godkjent ettersøkshund på skadet vilt. 

 

Rajas første rev etter godt sprengerarbeide.
Vellykket sprengerarbeide.
Vellykket ettersøk

 

--------------------------------------------------------------------------------

The Russell Yards Espresso Maker

foto: Bjørn Lie Fostad

 

 

 

--------------------------------------------------------------------------------

The Russell Yards BS Little Leo

Bestått blodsporprøve, ettersøk.

Vellykket sprengerarbeide.

Vellykket forliggerarbeide.

 

--------------------------------------------------------------------------------

The Russell Yards BS Spiffy Mink

startet sommeren 2010

foto: Bjørn Lie Fostad

 

--------------------------------------------------------------------------------

The Russell Yards BS Mighty Draco

Hjort og elgjeger.

--------------------------------------------------------------------------------

The Russell Yards Charming Red Lion

Trenes på blodspor og vil etter hvert få prøve seg på rev/grevling.

--------------------------------------------------------------------------------

 The Russell Yards BS Queasy Weasel

Ettersøk, hijakt, rådyr..

Sniff's første skarpe ettersøk.

Vellykket ettersøk på rev.

--------------------------------------------------------------------------------

The Russell Yards BS Naughty Fox

Ettersøk, hijakt, rådyr

--------------------------------------------------------------------------------

The Russell Yards BS Fuzzy Ferret

Ettersøk, hjort, elg

Denne hjorten sprang 120 meter etter at den ble skutt. Lille Birk på 12 uker gikk blodspor og fant hjorten som da var død.

 

--------------------------------------------------------------------------------------------
Usikker på om hunden din er spannbar, eller hvordan en spanner?
Klikk her.
---------------------------------------------------------------------------------------------

Villmink.

(Mustela vison)
 

 

Villminken er mørkebrun av farge, med lys underpels og kan ha store hvite avtegn på buken.

Den er et svært smidig dyr, med korte ben og nærmest sylindrisk, langstrakt kropp. Minken er svært muskuløs og kan om nødvendig bevege seg lynraskt. Den er kjønnsmoden ved 10 måneders alder og har en kort paringssesong som starter i begynnelsen av mars. Den har kun én paringssesong årlig og eggløsningen utløses ved paringen. Drektighetstiden er ca. 50 døgn, men kan variere fra 40 til 70 døgn.

Jakttiden på villmink er fastsatt fra 1. april til 31. mars, altså hele året rundt. I Norge er altså villmink unntatt fra yngletidsfredning. Bare det beviser at dette er et uønsket dyr i norsk fauna. Ikke mange andre arter er jaktbare i selve ynglingsperioden.


Minken er ikke norsk i utgangspunktet. Dyret, som tilhører mårfamilien, kom til Norge i 1927. Da som innført fra Nord-Amerika i hensikt og oppdrette minkfarmer. Det startet på vestlandet, allerede tre år senere var den første ville bestanden etablert i Sunnhordland. Dette av dyr som hadde kommet seg ut av sine bur. Etterpå har prosessen gått veldig raskt, og minken har nå hærtatt alle landets fylker. Med opptil åtte avkom pr. ynglende mink om våren, forstår vi at bestanden raskt kan ekspandere.


Minken, som egentlig heter amerikansk mink, har i løpet av sine 80 år på norsk territorium utviklet seg til en stor trussel for fuglelivet. Ikke rart at det enkelte steder er utlovet skuddpremie på det mørkebrune dyret (minken kan også opptre i svarte eller hvite utgaver).

Minken er så å si altetende, hovedføden er fisk som den fanger på grunt vann, men også frosk, små pattedyr, egg og fugleunger er viktig føde. Og det er spesielt det siste som gjør at mange er svært negative til minken. Den kan gjøre store innhogg i en fuglekoloni, spesielt når den dukker opp på nye steder hvor hekkende fugl ikke har rukket å ta sine forhåndsregler mot dette rovdyret.

Jakt på mink er spennende, og en bruker hund i jakta. Den eller de lukter seg raskt frem til minken, og holder den på plass til jegeren kommer til. Enkelte ganger gjemmer den seg godt, og et brekkjern eller en kraftig kjepp kan være et godt hjelpemiddel for å få unna store steiner, eller åpne opp trange hulrom slik at en får skutt minken. Selv om en kan jakte på mink hele året anbefaler de fleste minkjegere å jakte på vinterstid. Pelsen til minken er da mye finere enn vårdrakten, og den er også verd noen kroner. En jakter mink for å holde bestanden nede, det er flott å se hundene bruke sitt medfødte instinkt, og det er en spennende jaktform hvor hund og menneske hjelper hverandre med å få tak i fangsten.

Vi har så langt bare kjørt ned til strandkanten og latt hundene søke opp minken der, men den beste måten er å kjøre fra holme til holme med båt. Minken er rask, og tar seg gjerne en svømmetur til nærmeste holme/øy. Uten båt mister en da muligheten til å forfølge minken, hvis en ikke er innstilt på å svømme etter den da. En mink kan nemlig

svømme ca 5 km…

--------------------------------------------------------------------

Grevling.

(Meles Meles)

 

 

*tekst kommer*

 

--------------------------------------------------------------------

 

Rødrev.

(Vulpes Vulpes)

 

 

Rødreven har en klar rød til rødbrun pelsfarge med hvite tegninger i brystet, på halsen, kinnet og på haletippen. Den utvikler tett underull vinterstid og blir normalt 58–80 cm lang, målt fra snutespissen til halerota. Halen, som er bustete, lang og svært frodig, blir gjerne omkring 50 cm lang. Vekten ligger normalt i området 5–10kg.

Rødreven er nærmest altetende og jakter helst i skumring og mørke. Den spiser fugler, insekter, reptiler, egg, små gnagere og andre små pattedyr, frukt, bær, åtsler og matavfall etter mennesker m.m. I det siste har det også blitt kjent at rødreven kan ta rådyrkalver på vårparten.

I England jaktet man på rev fra hesteryggen, med en jagende pack av støvere (hounds). Jegerene hadde med seg små terriers, og brukte disse til å få ut reven hvis den søkte tilflukt i hi under jakten. I dag er denne typen jakt forbudt i England.

Foxhounds.

De brukte flere terrierraser, og blandinger av disse som hihunder, blant andre Parson Russell og Jack Russell terrieren. Revejakt ligger i blodet på disse rasene, og spesielt Parson har vist meg at de fremdeles har jaktinstinktet i orden. Parson Russellen skal ikke angripe og skade reven, men hetse reven til den velger å forlate hiet.

Jazz på vei inn i hiet.

Ved revejakt er det gjerne en 2-3 jegere med, disse stiller seg i nærheten av hver sin utgang til hiet, og avtaler på forhånd hvem som skal gjøre hva. Terrieren blir sendt inn, er hiet bebodd vil en høre at hunden loser under bakken, og er det rev og ikke grevling vil denne etter hvert komme ut. Her må jegeren være rolig og la reven springe et lite stykke fra hiet før han skyter. Hunden kommer i enkelte tilfeller ut for å sjekke andre innganger, så en må vite hva det er en skyter på før en trekker av. En terrier som jobber på denne måten kalles en "sprenger"

 eller "revesprenger".

 

--------------------------------------------------------------------

Parson Russell Terrierens oppgave er å gå inn i revehiet og jage ut reven, som deretter blir nedlagt av Foxhounds. Denne engelske formen for revejakt er forbudt i Norge. Her foregår jakten ved at terrieren jager reven ut av hiet, hvoretter reven blir skutt av jegeren. Denne jaktformen viser at Parson Russell Terrieren fremdeles er en jakthund, en ekte hihund.

 
Det arrangeres jaktprøver for stort sett alle typer jakt med den hensikt å teste hundens jaktlyst og psyke. Dette gjelder også for hi-jakt. I Norge er det forbudt å benytte naturhi og rev som ikke er avlet opp i fangeskap til jaktprøver. Av denne grunn arrangeres hiprøver i såkalte kunsthi, med oppdrettsrev som ”bytte”. Bytte er her satt i gåseøyne fordi det er en forutsetning at hverken reven eller hunden skal bli skadet under hiprøven.

 
Kunsthiet er bygget opp av treverk som enten ligger oppe på bakken eller er halvt nedgravd. Gangene i hiet har dimensjoner 20x20 cm. Dette kan synes trangt, men en normal Parson Russell Terrier forserer disse gangene med letthet. Reven er under prøven plassert i en kasse med tre åpninger. I disse åpningene er det satt et solid plastgitter, slik at hunden og reven vil ha øyenkontakt, men ikke ”bitekontakt”. Hiet betår av tre ganger.

 
Kunsthiet er utformet slik tegningen viser, med en diameter på ca. 5 m. For å simulere det hunden møter i et naturlig revehi, er det introdusert flere ”forhindringer” i hiet. To av disse er ”nåløyer”, 13x17 cm og ca. 30 cm lange, ett nåløye er stående, og ett er liggende. For å forsere det liggende nåløyet må hunden snu seg på siden, noe som krever en innøvd teknikk. Videre er det en vanngrav, ca. 40 cm lang, med 10 cm klaring mellom vann og taket på det laveste.

 
Det er ganske vanlig med nivåforskjeller i naturlige revehi (spesielt i ur). Derfor er det innført en ”brønn” i kunsthiet der hunden må hoppe 60 cm opp for å komme på ”hylla” for der komme i kontakt med reven. Denne ”brønnen” ses midt på tegningen. Tidligere var det også en sandvoll som hunden måtte grave seg gjennom. Den er nå fjernet, da det bare er grevlinger som ”graver seg inn”. Det er to innganger til hiet. Hunden blir sluppet ca. 2-3 m fra en av inngangene og må selv søke seg inn i hiet.

 
For å få en godkjent prøve må hunden forsere alle gangene og hindringene i hiet og ”angripe” reven med halsing fra alle tre gangene inn mot revekassen. Det ideelle er at ”angrepene” skal være kraftige, men ikke dumdristige og ikke for lange. Hensikten er at hunden skal gjøre reven usikker i sitt eget hi slik at den flykter ut; den skal ikke ”drepe” reven. En for aggressiv hund vil stå i fare for å bli skadet. Det er også ønskelig at hunden frivillig skal avbryte angrepet etter relativt kort tid, og søke kontakt med reven i en annen av de tre gangene, Hvis hunden ikke bryter angrepet frivillig, blir det satt ned en plate mellom hund og rev. Hunden bør også være ”ærlig” og ikke ligge og halse mot platen som er satt mellom den og reven. Hunden har lov til å gå ut av hiet under prøven, men bør søke raskt inn i hiet igjen for på ny å komme i kontakt med reven.

 
Det utdeles fire premiegrader til godkjente hunder på prøver, fra tredje premie (godtagbart arbeid), via annen premie (godt arbeid)og første premie (meget godt arbeid), til første premie med certifikat (utmerket arbeid). Certifikat kan deles ut til en hund som har gjort et utmerket arbeid mot alle tre gitrene, med passe lange og kraftige angrep, har forsert alle hindre greit og vist seg å være ”ærlig” når den møter en plate mellom den og reven. Det kan deles ut flere certifikater under hver prøve.

 
Det er innført nye regler for kunsthiprøver fra 1. Mai 2008. Den vesentlige endringen er at kunsthiprøvene er avskaffet som konkurranseform; hensikten er nå bare å teste hundens egenskaper som jakthund. Dette medfører at en hund er tillatt stilt på maksimalt seks kunsthiprøver. Hunder som har oppnådd jaktchampionatet får ikke stille på flere prøver. De har jo vist at de har utmerkede jaktegenskaper. For å oppnå jaktchampionat ble det tidligere krevet tre certifikater fra tre forskjellige dommere på kunsthiprøver, samt minst 1. premie på utstilling etter fylte 15 måneder. Etter at antall prøver per hund ble redusert, er kravet til premiering ett certifikat og to 1. premier fra tre forskjellige dommere. Utstillingskravet er uendret. [NKKs hjemmeside er ikke oppdatert angående dette pr 15.11.08].

 
Så vidt vites er det fremdeles bare en norsk jaktchampion i rasen (per 15.11.08): NUCH NJCH Trumpfield’s Sleeping Beauty, som fikk godkjent jaktchampionatet i september 2000, 2½ år gammel. Hun er snart 11 år, og det er nå på tide at hun får selskap i denne celebre klubben før hun går til det evige revehi!


 
 

Mer informasjon:

 

-----------------------------------------------------

 

This text are used with permission from Liz McKinney, Falling Branch Parson & Jack Russells, USA.

The Heritage of the Working Jack Russell Terrier


The Jack Russell Terrier carries the name of the famous sporting Parson of Devonshire, England. The Reverend John Russell (1795-1883) kept his strain of fox working terriers purely for the enjoyment of fox hunting and never for the show ring. It was said of the Parson that he evaluated his terriers on their working ability, having no use for a terrier that entered the ground to kill the fox. Instead, Reverend Russell demanded a smart, flexible terrier that would follow the fox to ground in order to bolt the wiley red from his den so that the sport of the chase could continue.

Although the Reverend John Russell was a founding member of England's Kennel Club in 1873, his only experience in judging fox working terriers in the show ring left him saddened because he claimed that show ring specimens lacked the qualities so necessary to work red fox in the ground. It has been reported that he never exhibited his own terriers, much preferring to breed them for the hunt field. If the Reverend had a motto, it may well have been something like, "Breed them to work and not strictly to look at."

A Jack Russell Terrier must be built to be able to enter the earth and follow his quarry. As such, he must possess a laid back shoulder, good length of neck, a well-angulated rear and above all must have a spannable, chest and flexible body. There can be no compromise on the spannable chest of a Jack Russell Terrier. Jack Russell Terriers are square, balanced terriers with the length of back about equal to his length of leg. The legs are straight and never bowed, curved or benched. The proportions of a Jack Russell Terrier are much like a good Thoroughbred horse, and the terrier should move like a field hunter with a long, low, ground-covering stride.

In order to maintain the working characteristics of this marvelous earthworking terrier and keep them as the Parson intended, it is necessary to actually work them and breed only those individuals that work. We subscribe to the 10" to 15" height standard for the Jack Russell Terrier and believe the true merit of a Jack Russell Terrier can only be judged in the hunt field. It is exactly this challenge we have accepted and strive to accomplish within the range of this terrier's conformation breed standard.

There is nothing like being a partner with your Jack Russell Terrier in the hunt field and watching him do what he has been bred to do for over a century. We sincerely hope if you haven't had this unparalleled experience that you will in the not-too-distant future. We promise that there is nothing you will ever do with your terrier that is any more exciting for either of you.

 

--------------------------------------------------------------------

Pointers On Learning to Hunt With Your Jack Russell

-- by Lynn Grimsley & Liz McKinney


      Over the past years, we have taken many JR owners hunting--some of these owners and their dogs have been seasoned and some very new and green. Regardless of the experience (or lack thereof) we have thoroughly enjoyed all of the individuals and their dogs, and have made some wonderful new friends. A number of newcomers as well as individuals with a longer tenure have expressed interest in pointers on the basics of learning how to hunt with their Jack Russells. Due to the comments, questions, and observations we have made, we believe some of these issues need to be addressed. One new hunting buddy specifically asked us to draw up a few brief guidelines for novices who want to learn to hunt their dogs and just don't know how to begin or what to expect. Therefore, this article is in response to novices everywhere. Remember, every terrier owner who spends time in the hunt field, began as a novice, eager to learn.

      First of all, we do not believe any club is under obligation to provide working judges to every region or state. The commitment and dedication involved in working your terrier is a personal one, and unfortunately cannot be instilled into everyone by the club. The commitment, dedication, and responsibilities of a working judge are even greater. However, if you truly want to work your terriers, nothing will stop you. Be prepared to get in your vehicle and drive wherever you must and as often as necessary to get to a working judge. These people are more than willing to work with you and your dogs, but please remember they have their own lives, and limited time and income just like the rest of us. This is a non-paying position! However, you must pick up the telephone and approach them. And you must be willing to work your schedule around theirs--they are doing you the favor and not the other way around. We have never known a working judge to be anything other than responsive and willing to help the novice

      Do your homework. Talk to as many hunting people as you can to learn all you can about field etiquette both for you and your dog.

      Once you get to the hunt field, don't just stand around looking decorative. Carry the post hole diggers, the bar, a shovel, and anything else that is traveling with the field. Be willing to help hold someone else's dog as well as your own. You are there, hopefully, to learn so that you can work your own dogs without assistance. Ask these people to teach you how to locate a terrier underground, how to use a bar, shovel, and post-hole diggers. Pay attention, keep your eyes and ears open and ask questions at the appropriate time. They will not only be more than willing to oblige, but actually excited to teach the novice who really wants to learn to hunt his or her own terriers.

      Entering is only the first step although an important one. Working is far more than simply entering the ground. A terrier that enters and checks the sette is beginning to work. When your terrier locates, enters and then comes nose to nose with the quarry and begins to bay like hell, he is working. A terrier that simply lays in the whole, whines a couple of times, and comes out is NOT working. Don't expect your terrier to locate, enter, and work the quarry the first time out in the field. We have been truly blessed with several terriers that were automatic workers their first time out, but this is the exception rather than the rule. The vast majority of terriers are just like children--it takes them a bit of time to get comfortable with their new role and learn the ropes. Please remember, it is your terrier, not you, that is expected to enter the dark earth and come nose-to-nose with formidable quarry. Be patient with your terrier. Although the instinct is (hopefully) bred into your dog, it takes varying amounts of time for the light bulb to go off. The time it takes your terrier to learn what he is supposed to do, that is locate, enter and work the quarry, has no correlation with how well the animal will work with a season under his locator collar. A slow starter does not mean an inferior worker, nor does an immediate worker necessarily make a better one down the road.

      Don't get in your terrier's way. DO NOT encourage your JR to "get 'em" and DO NOT distract your terrier when he is in the ground working. Ignoring these simple principles will help ensure the making of a real head-banger (and the vet bills to prove it) or may cause your terrier to be unnecessarily injured. An additional risk you run by offering too much encouragement is setting the dog up to lie to you. In other words you may teach your dog to enter and dig at an empty hole just to please you. Keep your mouth closed and allow your dog to find his own way.

      With a green terrier, do not assume anything. Until you and your dog are experienced, you do not know what to expect of your terrier when he is in the ground anymore than he knows what he is going to do when he gets there. Again, this is a learning process for both of you.

      DO NOT hunt your terriers with the sole goal of obtaining a hunting certificate just so you can enter the working terrier class. This is one of the surest ways to turn a working judge off. A working terrier is NOT a JR that has earned a NHC and then retires. In the same vein, one NHC does not a seasoned working dog make. Hunt your terriers because you and your Jack Russell Terriers love doing so or leave it alone.

      Back to field etiquette: The judge or individual kind enough to take you out is UNQUESTIONABLY THE BOSS. If your host instructs you to do something then DO IT. If he or she tells you NOT to do something, then DO NOT DO IT. This includes keeping your terrier under control by any means necessary to do so, including a leash if necessary. Remember, the person in charge probably has many more hours in the field than you, and it is precisely this expertise you are soliciting.

      DO NOT, in the excitement of the hunt, allow your terrier to enter behind another, push another terrier out of the hole when your dog was NOT the first to the hole, or allow your terrier to growl or fight at the hole. Actions of this type will not be tolerated by other dogs in the field and should not be tolerated by either you or the other participants. When in doubt, err on the side of being overly courteous. Every dog will get his turn. Look to the hunt leader for guidance.

      Relax and remember that you and your terrier are in the field to have fun. Your terrier will have fun regardless of whether or not you do.

      Don't sit and home and complain that there are no working people outside your back door. Make the first move and don't wait to be invited. Call around your area and find someone with hunting experience. Go out with them and learn. If you do this, you will find that you will build your own network of hunting companions so that someone is always ready to hunt when you are. Remember that you do not have to have a working judge present to have a successful, enjoyable hunt. Reserve the working judges for the time your dog is more experienced and ready to earn a NHC.

      When you feel you are competent enough to dig your own dog out, go hunting alone. This is the goal you have been working toward. When you get home from work, nothing will unwind you faster than a few hours out in the field with your terrier. And please remember that if your terrier gets into a tough situation out of your control, there is always help available if you just pick up the telephone.

      Pass on what you learn from your hunting experiences to others and always be willing to help and learn more. You will never stop learning from your experiences with these dogs. You can't expect judges to go out of their way to help you if you are not willing to do the footwork to help yourself and others.

      Learn your countryside: the quarry, location, etc. Scout for holes before you invite a working judge so that you can make the most of his or her time. Go to your local library and read about your quarry, its habits and habitats. Learn, learn, learn!! You will enjoy your time in the field and will have a much more productive hunt if you have done your homework.

      When you invite a working judge, be prepared to house him or her, pay for travel expenses, food, and any other expenses the judge may have incurred. These people are not independently wealthy.

      Take some responsibility and you will have countless hours of joy in the field with your terriers. You will never know your terrier inside and out until you get to know him in the hunt field. Nothing will ever bring the two of you closer and nothing is as rewarding as the mutual trust and respect the two of you will gain for each other in the hunt field.

Happy hunting!

--------------------------------------------------------------------

Copyright
Villmink: Thorleif Thorsen
Villmink og hund: Thorleif Thorsen
Rødrev: Josh Ellis
Ung rødrev: Christopher Hall
Revehi: Ida S. Eggen
Foxhounds: Ingen copyright
Raja med reven: Bente Skamfer
Engelsk tekst: Liz & Lynn McKinney

Alle bildene er lånt med tillatelse.

--------------------------------------------------------------------